Gud verner om sitt folk

Guds folk vil ikke unngå lidelser, men selv om de blir forfulgt og plaget og må lide savn og sult, skal de ikke omkomme. Han som sørget for Elia, glemmer ikke et eneste av sine selvoppofrende barn. Han som teller hode hårene deres, vil sørge for dem, og når det er hungersnød, skal de få mat. Mens de gudløse dør av sult og pest, vil englene beskytte de rettferdige og gi dem det de trenger. Den som ferdes i rettferd, har dette løftet: “Han får sitt brød og mangler ikke vann.” “De arme og fattige leter etter vann, men forgjeves; tungen brenner av tørst. Jeg, Herren, vil høre deres bønn, Israels Gud forlater dem ikke.”^{23Jes 33,15.16; 41,17}MHK 484.1

“For fikentreet blomstrer ikke, og vintreet bærer ikke frukt. Oliventreets høst slår feil, og markene gir ikke føde. Sauene er borte fra kveen, og fjøset er tomt for fe.” Men om dem som frykter Herren, heter det: “Jeg vil glede meg i Herren, juble over min frelses Gud.”^{24Hab 3,17.18}MHK 484.2

“Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen og månen ikke skade deg om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv.” “Han berger deg fra jegerens snare, fra pest som legger øde. Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pilene som flyr om dagen, for pest som sniker seg fram i mørket, for sott som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, så skal ikke ulykken nå deg. Du skal bare være vitne til det og se at de ugudelige får sin lønn. For du sier: ‘Herren er min tilflukt.’ Den Høyeste har du gjort til din bolig. Du skal ikke rammes av noe vondt, og ingen plage skal nå ditt telt.”^{25Sal 121,5-7; 91,3-10}MHK 484.3

Alt tyder på at Guds folk snart må ofre livet for det de tror på, slik som martyrene gjorde før dem. De begynner selv å frykte for at Herren har overlatt dem til fienden. De er plaget av en fryktelig angst. Dag og natt roper de til Gud om utfrielse. De ugudelige triumferer og roper hånlig: “Hvor er det blitt av deres tro? Hvorfor redder ikke Gud dere ut av vår makt dersom dere virkelig er hans folk?” Men Guds etterfølgere som venter, tenker på hvordan Jesus døde på korset, og hvordan øversteprestene og rådsherrene spottet og ropte: “Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham.”^{26Matt 27,42}MHK 484.4

Alle kjemper de med Gud likesom Jakob gjorde. De bleke ansiktene bærer preg av en intens indre kamp. Men de holder ikke opp med å be inntrengende til Gud.MHK 484.5

Dersom menneskene kunne se tingene med Guds øyne, ville de oppdage at mektige engler omgir dem som tar vare på Guds ord om å holde ut. Med dyp medfølelse har englene vært vitne til deres fortvilelse og hørt deres bønner. De venter bare på et ord fra sin leder om å redde dem ut av faren de er i. Men de må vente enda en stund.MHK 485.1

Guds folk må drikke kalken og døpes med dåpen. Men den pinefulle ventetiden er det beste bønnesvar. Mens de tillitsfullt venter på at Herren skal gripe inn, øver de seg opp i tro, håp og tålmod, noe de i sin tidligere kristelige erfaring ikke har praktisert i tilstrekkelig grad. Men for de utvalgtes skyld blir denne trengselstiden forkortet. “Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.”^{27Luk 18,7.8} Slutten kommer mer brått enn man venter. Hveten blir høstet inn og samlet i Herrens låve, mens ugresset blir buntet sammen for å brennes.MHK 485.2

De himmelske vaktmenn er trofaste på sin post. Selv om det er fattet vedtak om et bestemt tidspunkt da folk kan drepe dem som holder Guds bud i hevd, hender det at fienden ikke vil vente, men forsøker å drepe dem før den fastsatte tiden. Men ingen kan passere det sterke vakthold som beskytter hvert trofast menneske. Noen blir angrepet mens de flykter ut fra byene, men våpnene som blir løftet mot dem, brytes i stykker som halmstrå. Andre blir forsvart av engler i skikkelse av soldater.MHK 485.3

Til alle tider har Gud benyttet engler for å hjelpe og utfri sitt folk. Himmelske vesener har engasjert seg aktivt i menneskelige forhold. De har opptrådt i skinnende lys klær, og de har vist seg som mennesker kledd i reisetøy. Guds tjenere på jorden har sett engler i menneskeskikkelse. De har rastet under eiketrærne ved middagstid som om de trengte hvile. De har tatt imot gjestfrihet i hjemmet hos folk. De har opptrådt som veivisere for vandringsmenn som har gått seg vill i mørket. Med sine egne hender har de tent ild på alteret. De har åpnet fengselsdører for Herrens tjenere og satt dem fri. Kledd i himmelsk rustning kom de og rullet steinen bort fra Frelserens grav.MHK 485.4

I menneskeskikkeise er engler ofte til stede når Guds folk er samlet. De besøker også ugudelige miljøer, som da de kom til Sodoma for å holde øye med det som foregikk, og finne ut om innbyggerne hadde overskredet grensen for Guds langmodighet. Herren er barmhjertig, og av hensyn til de få som virkelig tjener ham, forhindrer han katastrofer og forlenger freden for mange. De som lever i synd, er slett ikke klar over at de få trofaste som de driver gjøn med og undertrykker, er årsak til at deres eget liv blir spart.MHK 485.5

Selv om de som styrer og leder, ikke er klar over det, har engler ofte grepet inn under forhandlinger. Mennesker har sett og hørt dem, og de har gått imot og latterliggjort deres forslag, og har endog til tider opptrådt uforskammet og utfordrende. I nasjonalforsamlinger og ved domstoler har disse himmelske sendebud åpenbart et intimt kjennskap til menneskenes liv og historie. De har vist at de var bedre i stand til å forsvare de undertrykte enn de beste og mest veltalende advokater. De har hindret tiltak og avverget onde planer som i høy grad ville ha skadet Guds verk og brakt store lidelser over hans folk. I nød og fare opplever de at “Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare”.^{28Sal 34,8}MHK 485.6