Frankrike motarbeider reformasjonen

Pavedømmet hadde begynt det verket som ateismen nå fullførte. Romerkirkens politikk hadde ført til de sosiale, politiske og religiøse tilstander som drev Frankrike mot ruin. Historiske skildringer går ut på at kongen og kirken hadde skylden for utskeielsene under revolusjonen. Når rett skal være rett, var det kirken som hadde ansvaret. Pavedømmet hadde påvirket kongene til å motarbeide reformasjonen. De hadde fremstilt den som en fiende av kronen og et uroelement som ville bli en fare for nasjonens fred og harmoni. Det var ånden fra Rom som fremkalte grusomhetene og den harde undertrykkelsen som kongen satte i verk.MHK 218.3

Frihetstanken fulgte Bibelen. Overalt hvor evangeliet fikk innpass, våknet folk. De begynte å kaste av seg lenkene som hadde gjort dem til slaver under uvitenhet, last og overtro, og de begynte å tenke og handle som mennesker. Fyrstene la merke til dette og skalv av frykt for å miste sin enevoldsmakt.MHK 218.4

Romerkirken nølte ikke med å egge dem til mistenksomhet og frykt. I 1525 sa paven til kongen av Frankrike: “Denne galskap (protestantismen) vil ikke bare forvirre og ødelegge religionen, men også myndighetene, adelen, all lov og orden og enhver rangorden.” Noen få år senere kom en pavelig nuntius med denne advarselen til kongen: “Unngå å bli bedratt. Protestantene vil ødelegge både det borgerlige og religiøse system. ... Tronen er i like stor fare som alteret. ... En ny religion vil nødvendigvis føre til en ny styreform.”^{20G. de Felice, History o f the Protestants of France 1, kap. 2, par. 8; D’Aubigne 2, kap. 36}MHK 218.5

Teologene appellerte til folks fordom ved å erklære at protestantismen “lokker menneskene bort i noe nytt og tåpelig. Den fjerner borgernes hengivenhet for kongen og ødelegger både kirke og stat”. På den måten klarte romerkirken å sette Frankrike opp mot reformasjonen. Det var for å bevare kongemakten, beskytte adelen og opprettholde lovene at forfølgelsens sverd ble trukket.^{21Wylie 13, kap. 4}MHK 218.6

Lite ante landets herskere om følgene av denne skjebnesvangre politikken. Bibelens budskap ville ha lært folk rettferd, avhold, sannhet, likhet og nestekjærlighet, de prinsipper som er grunnlaget for en nasjons trivsel og vekst. “Rettferd løfter et folk.” “Tronen trygges ved rettferd.” “Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.”^{22Ord 14,34; 16,12; Jes 32,17}MHK 218.7

Den som lyder Guds lov, vil også akte og lyde landets lover. Den som frykter Gud, vil ære styresmaktene når de utøver rettvis og lovlig myndighet. Men det ulykkelige Frankrike forbød Bibelen og lyste dens tilhengere i bann. I århundrer måtte hederlige og prinsippfaste personer være galeislaver, dø på bålet eller råtne opp i fengsler. Det var folk med skarp forstand og moralsk styrke. De hadde mot nok til å stå fast på sin overbevisning, og tro nok til å lide for sannheten. Tusener og atter tusener reddet seg ved å flykte. Dette fortsatte i 250 år etter at reformasjonen hadde begynt.MHK 219.1

I denne lange tiden var det i Frankrike neppe et slektledd som ikke var vitne til at evangeliets tilhengere måtte flykte for de forrykte forfølgerne. De land der de fant et fristed, ble beriket med den skarpsindighet, dyktighet, flid og orden som så ofte utmerket disse menneskene. I samme grad som andre land ble tilført disse goder, ble deres eget fattigere. Hvis alle som nå ble fordrevet, hadde fått bli i Frankrike, og hvis de dyktige utvandrerne hadde dyrket landet i disse tre hundre år, ville mye vært annerledes.MHK 219.2

Hva ville ha skjedd hvis deres evner og oppfinnsomhet hadde vært brukt til å utvikle franske varer, og dersom de med sine skapende evner og sin forskertrang i disse tre hundre år hadde beriket litteraturen og fremmet vitenskapen? Og hva ville det ikke ha betydd for Frankrike i dag om deres klokskap hadde fått prege landets politikk, og deres tapperhet hadde fått utfolde seg i dets kriger, eller om deres rettssans hadde fått utforme landets lover, og Bibelens kristendom hadde fått påvirke folkets forstand og prege dets samvittighet! Det ville ha vært et stort, rikt og lykkelig land - et mønster for andre nasjoner.MHK 219.3

De som forkynte kristne dyder, som kjempet for orden og system og som forsvarte monarkiet, ble med ubønnhørlig fanatisme jaget i landflyktighet. De som kunne gjort landet kjent og beundret, ble stilt på valg mellom bål og eksil. Til slutt var nasjonen fullstendig ruinert. “Det var ikke lenger noen samvittighet å forby, ingen tro å føre på bålet, ingen fedrelandskjærlighet å landsforvise.” Og revolusjonen med alle dens redsler var det sørgelige resultatet.^{23Wylie, kap. 20}MHK 219.4

Etter at hugenottene hadde flyktet, fulgte en alminnelig nedgangstid i Frankrike. Blomstrende industribyer forfalt, fruktbare områder ble ødemark, åndelig sløvhet og moralsk nedgang fulgte en tid med uvanlig fremgang. Paris ble et eneste stort fattighus, og da revolusjonen brøt ut, regner man med at det var to hundre tusen fattige som trengte hjelp fra det offentlige. Det var bare jesuitterordenen som blomstret i denne syke nasjonen. Den hersket med et fryktelig tyranni over kirker og skoler, fengsler og galeier.MHK 219.5