Hard påkjenning for de adventtroende

Det var som regel de frommeste og mest gudhengitte i de ulike kirkesamfunn som først tok imot budskapet. De som studerte Bibelen selv, kunne ikke unngå å se at det gjengse syn på profetiene var ubibelsk. I de tilfeller der folk ikke var dominert av presteskapet, men studerte Skriften selv, var det tilstrekkelig å sammenligne adventforkynnelsen med Guds ord for å konstatere at den hadde guddommelig autoritet.MHK 289.3

Mange ble forfulgt av sine vantro medkristne. Noen samtykket i å tie med sitt håp for å beholde sin status i den menigheten de tilhørte. Andre følte at hvis de skulle være tro mot Gud, kunne de ikke skjule det han hadde betrodd dem. Mange ble utelukket fra menighetsfellesskapet bare fordi de vitnet om sin tro på Kristi komme. De som ble prøvd på denne måten, fant trøst i disse ord av profeten: “Deres brødre som hater dere og støter dere bort for mitt navns skyld, de sier: ‘La Herren vise seg herlig, så vi kan se hvor glade dere blir!’ Men de skal bli til skamme.”^{20Jes 66,5}MHK 289.4

Guds engler fulgte nøye med i hvordan budskapet ble mottatt. Når menighetene forkastet det, snudde englene seg bedrøvet bort. Men mange var enda ikke blitt prøvd når det gjaldt budskapet om Kristi komme. Andre ble ført vill av sine ektefeller, foreldre eller barn som fikk dem til å tro at det endog var synd å lytte til denne “vranglæren”. Engler fikk pålegg om å ta seg spesielt av disse menneskene, for enda mer lys skulle skinne for dem fra Guds trone.MHK 289.5