Evangeliets grunnsannheter i fokus
Etter at John og Charles Wesley var blitt ordinert til prestetjenesten, ble de sendt til Amerika. Om bord på det samme skipet var en gruppe fra Mähren som tilhørte Brødremenigheten. De kom ut for en voldsom storm, og John Wesley følte at han stod ansikt til ansikt med døden, men han savnet forvissningen om fred med Gud. Gruppen fra Mähren viste derimot en ro og trygghet som var helt fremmed for ham.MHK 200.6
“Lenge hadde jeg lagt merke til alvoret som preget dem,” sier han. “Hele tiden hadde de opptrådt på en ydmyk måte og hadde hjulpet medpassasjerene med ting som ingen av hans egne landsmenn ville påta seg. De avslo enhver form for vederlag, men sa at det var godt for deres stolthet, og at deres frelser hadde gjort mer for dem. Hver dag hadde de anledning til å vise en ydmykhet som ingen fornærmelser kunne endre. Dersom noen puffet til dem, slo dem eller dyttet dem overende, reiste de seg bare opp og gikk sin vei, men klaget aldri.MHK 201.1
Nå fikk de anledning til å prøve om de var fri for frykt og stolthet, sinne og hevnlyst. Midt under salmesangen i begynnelsen av gudstjenesten, brøt en sjø inn, flerret storseilet og skyllet over dekket som om havet allerede hadde slukt oss. Mine landsmenn begynte å rope og skrike, men gruppen fra Mähren fullførte rolig sin sang. Etterpå spurte jeg en av dem: ‘Var du ikke redd? ’
‘Nei, og det takker jeg Gud for, ’ svarte han.
‘Men var ikke kvinnene og barna redde? ’
‘Nei, kvinnene og barna våre er ikke redde for å dø, ’ svarte han rolig.”MHK 201.2
Da de kom til Savannah, bodde John Wesley en tid hos disse kristne vennene, og deres holdning gjorde et dypt inntrykk på ham. Om deres gudstjenester, som var en slående motsetning til den livløse formalisme i den engelske kirken, skrev han: “Alt var så enkelt og høytidelig at jeg nesten glemte de sytten hundre år som var gått, og følte det som jeg var til stede ved en av de sammenkomstene som var fri for prakt og formvesen, hvor teltmakeren Paulus eller fiskeren Peter ledet ut, men som var preget av Ånd og kraft.”MHK 201.3
Da Wesley var kommet tilbake til England, hjalp en av Brødremenighetens predikanter ham til å få en klarere forståelse av bibelsk tro. Han ble overbevist om at hans egne gjerninger var nytteløse som frelsesmiddel, og at han helt og fullt måtte stole på “Guds lam som bærer verdens synd”.MHK 201.4
Ved et møte i Brødremenigheten i London ble det lest en uttalelse av Luther om den forandring som Guds Ånd virker hos en troende. Da Wesley hørte dette, ble troen vakt til live i ham. Om dette sier han: “Jeg følte hvordan jeg ble varm om hjertet, og at jeg virkelig kunne sette min lit til Kristus alene for frelse. Jeg ble sikker på at han hadde fjernet endog mine synder, og frelst meg fra syndens og dødens lov.”MHK 201.5
Gjennom mange års trøstesløs kamp og forsakelse, anklage og ydmykelse hadde Wesley stått fast på sitt forsett om å søke Gud. Nå hadde han funnet ham, og han oppdaget at den nåde han hadde strevd for å oppnå ved bønn og faste, ved almisser og forsakelse, var en gave “uten penger, uten betaling”.MHK 201.6
Da han først var blitt befestet i troen på Kristus, fikk han en brennende trang til å utbre budskapet om Guds frie nåde. “Jeg betrakter hele verden som mitt sogn,” sa han. “Hvor jeg enn oppholder meg, ser jeg det som min ufravikelige rett og plikt å forkynne det glade frelsesbudskap til alle som vil høre.”MHK 202.1
Han fortsatte å leve i streng forsakelse, ikke lenger som et grunnlag for tro, men som en følge av den, ikke som roten til hellighet, men som frukten av den. Guds nåde i Kristus er grunnlaget for den kristnes håp, og denne nåde vil komme til uttrykk i lydighet. Wesley gikk helt og fullt inn for å forkynne det han selv hadde mottatt: rettferdiggjørelse ved troen på Kristi soningsblod og Den Hellige Ånds fornyende kraft i et liv som er etter Kristi eksempel.MHK 202.2