Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Sannhetens forsvarer for britisk domstol

    Pavens representanter satte i verk nye tiltak for å bringe reformatorens røst til taushet. Tre ganger i trekk ble han stevnet for forskjellige domstoler, men uten at det førte frem. En synode av biskoper erklærte først at skriftene hans var kjetterske. De fikk den unge kong Richard 2. på sin side, og det ble kunngjort at alle som holdt fast på forbudte læresetninger, skulle få fengselsstraff.MHK 66.1

    Wiclif anket synodens avgjørelse til parlamentet. Uten frykt anklaget han presteskapet og krevde en reform av de forskjellige misbruk som kirken godkjente. Så overbevisende skildret han pavestolens overgrep og korrupsjon at motstanderne ble forvirret. Hans venner og tilhengere var blitt tvunget til å gi etter, og nå ventet man at den gamle, ensomme og venneløse reformatoren ville bøye seg for kongens og biskopenes myndighet. I stedet var det pavens representanter som måtte gi opp. Wiclifs kraftige appell gjorde et sterkt inntrykk i parlamentet, bestemmelsen om straffeforfølgning ble opphevet, og han var igjen fri.MHK 66.2

    For tredje gang ble Wiclif stilt for retten, denne gangen for den høyeste geistlige domstol i landet. Her ville de ikke se gjennom fingrene med kjetteri. Nå skulle romerkirken endelig gå av med seieren og reformatorens verk bli stanset, trodde pavens menn. Kunne de bare få gjennomført sitt forsett, ville Wiclif bli tvunget til enten å tilbakekalle eller bli sendt på bålet.MHK 66.3

    Men han tilbakekalte ikke. Han ville ikke hykle. Uten å vakle holdt han fast på sin tro og avviste anklagen. Uten hensyn til seg selv, sin stilling og situasjonen han var i, stevnet han tilhørerne for Guds domstol og la deres list og bedrag på den evige sannhetens vektskål. Den Hellige Ånds kraft var merkbar i rettssalen. Forsamlingen var som tryllebundet og satt som fastnaglet til benkene. Wiclifs ord traff hjertene som piler fra Herrens kogger. Kjetteranklagen som de hadde rettet mot ham, sendte han med overbevisende kraft tilbake på dem selv. Hvordan våget de å spre slike villfarelser? For vinnings skyld gjorde de Guds nåde til en handelsvare.MHK 66.4

    “Hvem kjemper dere egentlig mot?” spurte han til slutt. “Mot en gammel mann på gravens rand? Nei, mot sannheten, den som er sterkere enn dere, og som skal felle dere.”8Wylie 2, kap. 13 Deretter forlot han rettssalen, og ikke en eneste av motstanderne prøvde å hindre ham.MHK 66.5

    Wiclifs verk var nesten fullført. Sannhetens fane som han så lenge hadde båret, skulle snart falle ut av hendene hans. Men enda en gang skulle han vitne om evangeliet. Sannheten skulle bli forkynt i selve villfarelsens høyborg. Wiclif ble stevnet for den pavelige domstol i Rom, som så ofte hadde utgytt de helliges blod. Han var ikke blind for faren som truet. Likevel ville han ha etterkommet innkallingsordren om ikke en lammelse hadde gjort det umulig for ham å reise. Men selv om røsten hans ikke skulle lyde i Rom, kunne han tale gjennom det skrevne ord, og det bestemte han seg for å gjøre. Han skrev til paven. Brevet var holdt i en ærbødig og kristelig tone, men inneholdt en skarp kritikk av pavestolens pomp og prakt.MHK 66.6

    “Det er en glede for meg å kunne vitne for enhver om den tro jeg har, især for biskopen av Rom som jeg går ut fra er oppriktig og har en sunn dømmekraft. Derfor vil han sikkert bekrefte denne min tro, eller korrigere den dersom den er feil. For det første tror jeg at Kristi evangelium er hele summen av Guds lov. ... Ettersom biskopen av Rom er Kristi stedfortreder på jorden, anser jeg ham fremfor alle andre mennesker å være bundet av evangeliets lov. For storheten hos Kristi disipler var ikke verdslig status og ære, men at de nøye fulgte Kristus i hans liv og ferd. ... Under sin vandring på jorden var Kristus en meget fattig mann som avslo all verdslig makt og ære. ...MHK 67.1

    Ingen ærlig person bør følge hverken paven eller andre hellige menn på andre områder enn der han følger Jesus Kristus. Peter og Sebedeussønnene vakte forargelse da de ønsket verdslig ære i strid med Kristi eksempel. Derfor bør man ikke følge dem i slike villfarelser. ...MHK 67.2

    Paven burde overlate all verdslig makt til staten, og alvorlig formane geistligheten til dette, for slik gjorde Kristus, særlig gjennom apostlene. Dersom jeg har tatt feil i noe av dette, vil jeg ydmykt ta imot korreks, ja endog gå i døden om nødvendig. Hvis jeg kunne gjøre det jeg selv ønsket, ville jeg mer enn gjerne stille meg frem for biskopen av Rom. Men Herren har villet det annerledes, og han har lært meg å lyde Gud mer enn mennesker.” Til slutt skrev han: “La oss be Gud om å vekke opp pave Urban 6., slik han gjorde i begynnelsen, så han sammen med presteskapet må følge Jesus Kristus i liv og vandel, og at de må undervise folket grundig, så de også trofast kan gjøre det samme.”9J. Foxe, Acts and Monuments 3, s. 49, 50MHK 67.3

    Slik fremholdt Wiclif Kristi mildhet og ydmykhet for paven og kardinalene. Han viste dem og hele kristenheten hvilken forskjell det var mellom dem og den Herre de gav seg ut for å representere.MHK 67.4

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents