Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Kirkens vranglære avslørt

    I likhet med senere reformatorer kunne heller ikke Wiclif i begynnelsen forutse hvordan tingene skulle utvikle seg. Han hadde ikke til hensikt å sette seg opp mot Rom, men på grunn av sin lojalitet mot sannheten kunne han ikke unngå å komme i konflikt med villfarelsen. Jo klarere han så pavedømmets villfarelse, desto ivrigere fremholdt han Bibelens lære. Han ble klar over at romerkirken hadde forlatt Guds ord til fordel for menneskelige overleveringer.MHK 58.4

    Fryktløst anklaget han presteskapet for å ha fjernet Bibelen, og krevde at den igjen ble tilgjengelig for folk, og at kirken på ny anerkjente dens autoritet. Han var en dyktig og engasjert lærer og en veltalende predikant, og hans liv vitnet om det han forkynte. Han vant alminnelig aktelse og tillit for sin bibelkunnskap, sin logiske sans, sitt hellige liv, sin rettskaffenhet og sitt ukuelige mot.MHK 58.5

    Mange var utilfredse med sin tidligere tro da de ble oppmerksomme på den synd og last som hersket i romerkirken, og de la ikke skjul på sin glede over de sannheter Wiclif fremholdt. Men kirkens ledere ble rasende da de fant ut at denne reformatoren var i ferd med å få større innflytelse enn de selv hadde.MHK 58.6

    Wiclif hadde en egen evne til å avsløre villfarelser, og uten frykt gikk han til angrep på mange av de misbruk som kirken hadde godkjent. Mens han var hoffkapellan, gikk han kraftig imot at den engelske kongen skulle betale skatt til paven, og påviste at det var både ulogisk og i strid med Guds ord at paven skulle ha myndighet over verdslige styresmakter. Pavens krav hadde vakt stor forargelse, og Wiclifs uttalelser påvirket holdningen hos dem som hadde makten i landet. Kongen og adelen ble enige om å avvise pavens krav på verdslig myndighet, og de nektet å betale skatten. Dette var et kraftig slag mot pavens maktposisjon i England.MHK 59.1

    Tiggermunkene var et annet onde som denne reformatoren kjempet kraftig og innbitt mot. Det myldret av slike munker over hele England, og de undergravde landets økonomi og utvikling. All foretagsomhet, utdanning og moral ble påvirket av denne ødeleggende innflytelsen.MHK 59.2

    Munkenes lediggang og tigging var ikke bare en sterk belastning på landets økonomi, men skapte forakt for nyttig arbeid. De unge ble demoralisert. Tiggermunkene påvirket mange til å gå i kloster og vie seg til klosterlivets sysler. Ofte skjedde det uten foreldrenes samtykke, eller endog uten at de visste om det og på tross av deres vilje.MHK 59.3

    En av de tidlige kirkefedre hadde påstått at munkevesenets krav gikk foran barnets plikt til å elske og lyde foreldrene. Han uttalte: “Selv om din far lå og gråt utenfor din dør, og din mor viste deg det legeme som bar deg, og den barm som diet deg, skulle du bare trampe på dem og gå like til Kristus.” Ved denne “avskyelige umenneskelighet”, som Luther senere kalte det, “som minner mer om en ulv og en tyrann enn en kristen og et menneske”, ble barna satt opp mot foreldrene.1B. Sears, Life o f Luther, s. 70, 69 Slik satte kirkens ledere Guds bud til side på grunn av sine tradisjoner, på samme måte som fariseerne i sin tid hadde gjort. Hjemmene ble ødelagt, og foreldrene fikk ikke være sammen med barna sine.MHK 59.4

    Endog universitetsstudentene ble ført bak lyset og overtalt til å slutte seg til munkeordenene. Siden var det mange som angret dette, da det gikk opp for dem at de hadde ødelagt sitt eget liv og brakt sorg over sine foreldre. Men når de først var kommet i fellen, var det umulig å bli fri. Av frykt for munkenes innflytelse unnlot mange foreldre å sende sønnene sine til universitetene. Dette førte til en markert nedgang i studenttallet. Universitetene forfalt og uvitenheten tok overhånd.MHK 59.5

    Paven hadde gitt disse munkene myndighet til å ta imot skrifte og meddele syndsforlatelse. Dette førte til mye vondt. Tiggermunkene var så oppsatt på å øke sine inntekter at de mer enn gjerne gav syndsforlatelse til alle slags lovbrytere, og antall grove forbrytelser økte raskt. De syke og fattige ble overlatt til seg selv, mens munkene fikk de gavene som skulle ha lindret deres nød. De truet folk til å betale penger til ordenen, og stemplet dem som ugudelige hvis de unnlot å gjøre det.MHK 59.6

    Til tross for at tiggermunkene gav seg ut for å være fattige, ble de stadig rikere, og deres praktfulle boliger og bugnende bord gjorde at fattigdommen ellers i landet ble enda mer åpenbar. Og mens de selv levde i luksus og overflod, sendte de ut andre uvitende personer som bare fortalte underlige fabler, legender og morsomheter for å underholde folk, som dermed ble enda lettere å lure. Likevel klarte tiggermunkene å beholde sin makt over de overtroiske folkemassene. De fikk dem til å tro at deres religiøse plikter bestod i å anerkjenne pavens suverenitet, tilbe helgener og gi munkene gaver, og at dette var alt som trengtes for å sikre seg en plass i himmelen.MHK 60.1

    Opplyste og fromme personer hadde forgjeves prøvd å reformere munkeordenen. Men den mer klarsynte Wiclif tok ondet ved roten og hevdet at selve systemet var falskt og burde avskaffes. Folk begynte å få øynene opp og stilte kritiske spørsmål. Når munkene drog omkring i landet og solgte avlatsbrev, var det mange som begynte å undre seg over om det virkelig gikk an å kjøpe syndsforlatelse for penger, og om de ikke heller burde søke tilgivelse hos Gud enn hos paven i Rom.MHK 60.2

    Stadig flere ble forskrekket over tiggermunkenes umettelige griskhet. “Roms munker og prester tærer på oss lik en kreftbyll,” sa de. “Gud fri oss, ellers kommer folket til å dø.”2D ’Aubigne 17, kap. 7MHK 60.3

    For å dekke over sin griskhet påstod tiggermunkene at de fulgte Jesu eksempel, og hevdet at han og disiplene levde av folks gavmildhet. Men denne påstanden skadet dem selv, for det gjorde at mange begynte å lese i Bibelen for å finne hva som var sant, og dette var romerkirken minst av alt interessert i. Folk ble oppmerksomme på kilden til all sannhet, som kirken prøvde å holde skjult.MHK 60.4

    Wiclif begynte å skrive og utgi traktater mot tiggermunkene, ikke først og fremst for å oppta diskusjon med dem, men for å gjøre folk oppmerksomme på Bibelen og dens opphav. Han hevdet at paven ikke hadde større makt til å tilgi synd eller utelukke folk fra kirken enn vanlige prester, og at ingen kunne lyses i bann uten å ha pådratt seg Guds dom. Wiclif kunne ikke på en mer effektiv måte ha gått til felts mot det åndelige og verdslige herredømme som paven hadde opprettet, og som slavebandt millioner av mennesker.MHK 60.5

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents