Heldige hyrder

På markene hvor David som gutt hadde passet saueflokken, holdt gjeterne fremdeles vakt om natten. I de stille timene snakket de sammen om Frelseren som var lovt, og de bad om at den kongen som skulle sitte på Davids trone, måtte komme. “Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: “Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.””SH 23.6

Disse ordene fyller hyrdenes sinn med herlige syner. Befrieren er kommet til Israel! Makt, opphøyelse og seier knytter seg til hans komme. Men engelen må forberede dem på at de må ta imot sin frelser i fattigdom og ringhet. Derfor sier han: “Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”SH 24.1

Den himmelske budbæreren hadde fjernet deres frykt. Han hadde fortalt dem hvordan de kunne finne Jesus. Med en øm omtanke for deres menneskelige svakhet gav han dem tid til å venne seg til den himmelske stråleglans. Men da kunne fryden og herligheten ikke lenger holdes tilbake. Hele sletten ble opplyst av den skinnende glansen fra Guds hærskarer. Det ble tyst på jorden, og himmelen bøyde seg ned for å lytte til sangen: “Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!”SH 24.2

Om bare menneskene i dag kunne anerkjenne denne sangen! Den kunngjøringen som lød den gangen, den tonen som da ble slått an, vil tilta i styrke inntil tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Når “rettferds sol” går opp med legedom under sine vinger, vil denne sangen igjen lyde som et ekko fra en stor skare, lik bruset av veldige vannmasser: “De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge.”3SH 24.3

Da englene drog bort, forsvant lyset etter hvert, og nattemørket senket seg igjen over høydedragene rundt Betlehem. Men det lyseste bilde som menneskeøyne noen gang har sett, ble igjen i gjeternes minne. Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: “La oss gå inn i Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.” Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.SH 24.4

Med stor glede drog de bort og fortalte det de hadde sett og hørt. “Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud.”SH 24.5

Avstanden mellom himmelen og jorden er ikke større i dag enn da gjeterne lyttet til englenes sang. Menneskeheten er fremdeles like mye gjenstand for himmelens omsorg som da vanlige mennesker møtte de himmelske budbærere ved høylys dag og samtalte med dem i vingårdene og ute på markene. Himmelen kan være ganske nær oss under våre vanlige sysler i livet. Engler fra himmelen vil være hos dem som kommer og går etter Guds befaling.SH 24.6

Beretningen fra Betlehem er et emne vi aldri kommer til bunns i. Et “dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud” finnes skjult der.4 Vi forundrer oss over Kristi offer da han byttet himmelens trone med krybben, og de tilbedende englenes selskap med dyrene i stallen. Menneskers stolthet og selvgodhet blir gjort til skamme i hans nærvær. Likevel var dette bare begynnelsen til hans selvfornedrelse.SH 24.7

Det ville ha vært en nesten ufattelig ydmykelse for Guds Sønn å ta på seg menneskelig natur, selv da Adam var i sin uskyldighetstilstand i Eden. Men Jesus tok på seg menneskelighet da slekten var blitt svekket etter fire tusen år i synd. I likhet med enhver Adams ætling var han underlagt virkningene av arvelighetsloven. Hva dette bestod i, går frem av historien om hans jordiske forfedre. Han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser og for å gi oss eksempler på et syndfritt liv.SH 26.1

I himmelen hadde Satan hatet Kristus for den posisjon han hadde hos Gud. Han hatet ham enda mer da han selv ble fratatt sin verdighet. Han hatet ham som forpliktet seg til å gjenløse en syndig slekt. Til denne verden hvor Satan gjorde krav på å være hersker, tillot Gud likevel at hans Sønn kom som et hjelpeløst lite barn som var undergitt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte menneskelivets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som ethvert menneske må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap.SH 26.2

En menneskelig far nærer de inderligste følelser overfor sin sønn. Han ser inn i ansiktet til det lille barnet og skjelver ved tanken på livets farer. Han lengter etter å verne det mot Satans makt og holde det borte fra fristelse og kamp. Gud gav sin enbårne Sønn til å møte en enda bitrere kamp og en mer fryktelig risiko, for at livets sti måtte bli trygg for våre små. Dette er kjærlighet. Himler, forundre dere! Bli forskrekket, du jord! Luk 2, 1-20SH 26.3