“Kongen” eller keiseren

Igjen foreslo Pilatus å frigi Jesus. Men jødene ropte: “Gir du denne mannen fri, er du ikke keiserens venn!” Slik lot disse hyklerne som om det var om å gjøre for dem å verne om keiserens autoritet. Av alle motstandere av det romerske styre var jødene de bitreste. Når de var trygge for å kunne gjøre det, var de i høyeste grad tyranniske når det gjaldt å tvinge igjennom sine egne nasjonale og religiøse krav. Men når de ønsket å få gjennomført en eller annen grusom hensikt, lovpriste de keiserens makt. For å kunne oppnå å få ryddet Jesus av veien, erklærte, de troskap mot det fremmede herredømmet som de hatet.SH 560.2

“Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.” Dette var å røre ved et ømt punkt hos Pilatus. Den romerske regjering hadde ham under oppsikt, og han visste at en slik rapport ville ødelegge ham helt. Han var klar over at dersom jødene ikke fikk sin vilje, ville deres raseri vende seg mot ham. De ville ikke la noe være ugjort for å få hevn. Foran seg hadde han et eksempel på den hardhet de viste når det gjaldt å ta livet av en som de hatet uten grunn.SH 560.3

Pilatus satte seg på dommersetet. På ny stilte han Jesus frem for folket og sa: “Se, her står deres konge!” Igjen hørtes det sanseløse ropet: “Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!” Med en stemme som hørtes både fjern og nær, spurte Pilatus: “Skal jeg korsfeste deres konge?” Fra vanhellige, gudsbespottende lepper lød det: “Vi har ingen annen konge enn keiseren.”SH 560.4

Ved slik å velge en hedensk hersker forlot den jødiske nasjon teokratiet. De hadde forkastet Gud som sin konge. Fra nå av hadde de ingen befrier. De hadde ingen annen konge enn keiseren. Så langt hadde prestene og lærerne ført folket. De var ansvarlige for dette og de fryktelige følgene av det. Nasjonens synd og undergang skyldtes de religiøse lederne.SH 560.5

Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: “Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.” Med frykt og selvfordømmelse så Pilatus på Jesus. I det store hav av ansikter var Jesu ansikt det eneste fredfulle. Et mildt lys syntes å skinne omkring ho det hans. Pilatus sa til seg selv: Han et en Gud. Vendt mot forsamlingen erklærte han:SH 560.6

Jeg er ren for hans blod. Ta dere ham og korsfest ham. Men merk dere, prester og rådsherrer: Jeg erklærer ham for å være en rettferdig mann. Må han som han hevder er hans Far, dømme dere og ikke meg for det som skjer i dag! Så sa han til Jesus: Tilgi meg for denne handling. Jeg kan ikke redde deg! Da han igjen hadde sørget for å piske Jesus, overlot han ham til å bli korsfestet.SH 560.7

Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og samtidig beholde sin stilling og sin ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som på lignende måte oppgir sine prinsipper for å unngå tap eller lidelse! Samvittigheten og plikten peker i en retning, mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i den feilaktige retningen, og den som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld.SH 561.1

Pilatus gav etter for folkemengdens krav. Fremfor å risikere å miste sin stilling, overgav han Jesus til å bli korsfestet. Men på tross av sine forsiktighetsregler ble han senere rammet nettopp av det han fryktet. Hans verdighet ble tatt fra ham, og han ble avsatt fra sitt høye embete. Pint av samvittighetsnag og såret stolthet tok han sitt eget liv ikke lenge etter korsfestelsen. Slik vil alle som går på akkord med synden, bare oppnå sorg og ruin. “Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.” “La hans blod komme over oss og våre barn”SH 561.2

Da Pilatus erklærte seg uskyldig i Jesu blod, svarte Kaifas trassig: La hans blod komme over oss og våre barn! De fryktelige ordene ble gjentatt av prestene og rådsherrene og lød som et ekko i et umenneskelig brøl fra folkemengden. Hele forsamlingen svarte: “La hans blod komme over oss og våre barn.”SH 561.3

Israels folk hadde truffet sitt valg. Mens de pekte på Jesus, sa de: “Ikke ham, men Barabbas.” Barabbas, som var en røver og en drapsmann, representerte Satan. Kristus var Guds representant. Han var blitt forkastet. Barabbas var blitt valgt. Og Barabbas skulle de få. Ved å velge slik, tok de imot ham som helt fra begynnelsen var en løgner og en morder. Satan var deres leder. Som et folk ville de nå handle etter hans diktat. De ville gjøre hans gjerninger. Hans herredømme måtte de tåle. Det folket som valgte Barabbas i stedet for Kristus, skulle i all fremtid få kjenne Barabbas' grusomhet.SH 561.4

Med blikket rettet mot Guds lam som ble slått, ropte jødene: “Hans blod komme over oss og våre barn!” Dette fryktelige ropet nådde opp til Guds trone. Denne dommen, som de uttalte over seg selv, ble skrevet i himmelen. Og bønnen ble hørt. Guds Sønns blod ble en stadig forbannelse over deres barn og barnebarn.SH 561.5

På en fryktelig måte ble dommen virkeliggjort da Jerusalem ble ødelagt. På forferdelig vis er den blitt manifestert i jødefolkets situasjon i snart to tusen år. En gren er skilt fra vintreet, en død, ufruktbar gren som skal bli samlet opp og brent. Fra land til land verden over, fra århundre til århundre er det død, død i overtredelse og synd!SH 561.6

Fryktelig vil oppfyllelsen av denne bønnen bli på dommens store dag. Når Kristus kommer til jorden igjen, vil menneskene ikke se ham som en fange omgitt av en pøbelhop. Da vil de se ham som himmelens konge.SH 561.7

Han vil komme i sin egen herlighet, i sin Fars herlighet og i de hellige englers herlighet. Titusener på titusener og tusener på tusener av engler, de skjønne og seirende Guds sønner som eier en uovertruffen herlighet, vil være med ham på hans ferd. Da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham.SH 562.1

Da skal hvert øye se ham, også de som har gjennomboret ham. I stedet for en tornekrone vil han bære en herlighetens krone - den ene kronen inni den andre. I stedet for den gamle purpurkappen vil han være kledd i blendende hvite klær, så “ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite”. “På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.”5SH 562.2

De som spottet og slo ham, vil være der. Prestene og rådsherrene vil igjen få se det som hendte i borgen. Hver eneste detalj vil vise seg for dem som om den var skrevet med bokstaver av ild. Da vil de som bad: “Hans blod komme over oss og våre barn”, få svaret på sin bønn, og hele verden vil vite og forstå. De vil skjønne hvem og hva de svake og dødelige mennesker har kjempet mot. I forferdelig angst og redsel vil de rope til fjellene og berghamrene: “Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?”6 Matt 27,2.11-31; Mark 15,1-20; Luk 23,1-25; Joh 18,28-40; 19,1-16SH 562.3