En fest for alle

Løvhyttefesten var den siste av årets sammenkomster. Gud ville at folket ved denne anledning skulle tenke på hans godhet og barmhjertighet. Hele nasjonen hadde vært under hans ledelse og tatt imot hans velsignelser. Dag og natt hadde han våket over dem. Sol og regn hadde fått jorden til å gi en god avling. Grøden var samlet inn fra daler og sletter. Olivenhøsten var brakt i hus og den dyrebare oljen oppbevart i krukker. Palmene hadde også gitt frukt. De gyllenblå klasene fra vinrankene var blitt trådt i vinpressen.SH 333.2

Festen varte i sju dager. Innbyggerne i Israel, sammen med mange fra andre land, drog til Jerusalem for å feire den. Folk kom fra fjern og nær og hadde med seg noe som et tegn på den gleden de følte. Gammel og ung, rik og fattig brakte med seg en eller annen gave som en hyllest og takk til ham som hadde gjort årets avling god og latt det dryppe av fruktbarhet.1 Fra skogene hentet de alt som kunne tiltale øyet og være et uttrykk for den alminnelige glede. Hele byen så ut som en vakker skog.SH 333.3

Denne høytiden var ikke bare en høsttakkefest, men et minne om Guds beskyttende omsorg for Israel i ørkenen. Til minne om sitt teltliv bodde israelittene under denne høytiden i hytter oppført av grønne grener. De var satt opp i gatene, i tempelforgården eller på de flate hustakene.SH 333.4

På høydedragene og i dalene rundt Jerusalem stod løvhyttene tett i tett, og overalt myldret det av mennesker.SH 334.1

De som var med til høytiden, feiret begivenheten med lovsang og takk til Gud. Like forut for denne festen inntraff den store soningsdagen da folket, etter at de hadde bekjent sine synder, mottok erklæring om at de hadde fred med Gud. Slik var alt lagt til rette for en gledens høytid. “Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid!”2 Slik lød den jublende sangen mens all slags musikk blandet med hosianna-rop gav tonefølge til fellessangen. Templet var midtpunktet for den glede som gjennomstrømmet alle. Her foregikk de inntrykksfulle offerseremoniene. På begge sider av marmortrappen opp til den hellige bygningen var levittenes kor oppstilt. Det ledet sangen under gudstjenesten. De mange som tilbad, svingte sine palme- og myrtegrener og tok del i sangen. Den forplantet seg til nær og fjern, inntil høydedragene rundt omkring gjenlød av lovprisning.SH 334.2

Om natten var templet og forgården badet i kunstig lys. Det var musikk og svinging med palmegrener, og det hørtes glade hosianna-rop. Den store folkemengden ble opplyst fra de hengende lamper. Prestene som stod oppstilt i sine embetsdrakter, og de høytidelige seremoniene alt sammen bidrog til å gjøre et dypt inntrykk på tilskuerne. Men den mest inntrykksfulle seremoni, den som fremkalte den største jubel, minnet om en begivenhet under ørkenvandringen.SH 334.3

Ved første daggry hørtes en langtrukken, gjennomtrengende lyd idet prestene blåste i sølvtrompetene. Andre trompeter svarte, og de glade ropene fra folk i løvhyttene lød som ekko over fjell og dal og bød høytidsdagen velkommen. Så fylte presten en kanne med vann fra Kedron-bekken og løftet den høyt. Mens trompetene lød, gikk han med langsomme, avmålte skritt opp de brede trappetrinnene i templet i takt med musikken, mens han sang: “Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.”3SH 334.4

Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: “Herren er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.”4SH 334.5