Krisestemning i Galilea

Da Jesus forbød folket å utrope ham til konge, visste han at det var kommet til et vendepunkt i hans liv. Folkemassen som den ene dagen ønsket å sette ham på tronen, ville vende seg fra ham den neste. Den skuffelsen som deres selviske ærgjerrighet hadde lidd, ville vende deres kjærlighet til hat og deres lovprisning til forbannelser. Selv om han visste dette, tok han ingen forholdsregler for å avverge krisen.SH 283.1

Helt fra første stund hadde Jesus latt være å gi sine etterfølgere noe håp om jordisk belønning. Til en som kom og ønsket å bli hans disippel, sa han: “Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.”1 Hvis menneskene hadde kunnet få både verden og Kristus, ville mange ha fulgt ham. Men en slik tjeneste kunne han ikke ta imot. Av dem som nå hadde sluttet seg til ham, var det mange som hadde latt seg lokke av håpet om et verdslig rike. Disse måtte rives ut av villfarelsen. Den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene var ikke blitt forstått. Dette måtte gjøres klart, og denne nye åpenbaring ville medføre en hardere prøve.SH 283.2

Underet med brødene ble omtalt vidt og bredt, og svært tidlig neste morgen strømmet folk til Betsaida for å treffe Jesus. De kom i store flokker både til lands og til vanns. De som hadde forlatt ham kvelden før, vendte nå tilbake og ventet å finne ham på samme sted, for det hadde ikke vært noen båt som kunne ta ham over til den andre siden. Men de lette forgjeves, og mange drog tilbake til Kapernaum hvor de fremdeles lette etter ham.SH 283.3

I mellomtiden var Jesus kommet til Gennesaret etter bare en dags fravær. Så snart det ble kjent at han var gått i land, skyndte folk seg “rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var”.2SH 283.4

En stund etter gikk han til synagogen der han møtte dem som var kommet fra Betsaida. Av disiplene fikk de vite hvordan han var kommet over sjøen. De fikk høre om den fryktelige stormen og de mange timene de hadde rodd i motvind, men til ingen nytte; hvordan Jesus til deres store skrekk kom gående på sjøen, og hvordan hans ord hadde beroliget dem; hva Peter opplevde, og hvordan stormen plutselig stilnet, og hvordan båten endelig nådde land. Alt dette ble nøyaktig fortalt til folket som hørte på med undring. Men mange som ikke nøyde seg med dette, samlet seg omkring Jesus og spurte: “Rabbi, når kom du hit?” De håpet at han selv skulle fortelle mer om miraklet.SH 285.1