Ved foten av Forklarelsens berg

Ved foten av fjellet hadde en stor mengde mennesker samlet seg. De var ført dit av de disiplene som var blitt tilbake, men som visste hvor Jesus hadde tatt veien. Da han nærmet seg, påla han de tre disiplene som var sammen med ham, å tie om det de hadde vært vitne til. De skulle ikke fortelle noen om dette synet før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. Den åpenbaring disiplene hadde fått, skulle de selv grunne på, men ikke gjøre kjent vidt og bredt. Å fortelle dette til folkemengden ville bare vekke latter eller ørkesløs forundring. Selv de ni apostlene ville ikke kunne forstå det som hendte, før etter at Jesus var stått opp fra de døde. Endog de tre utvalgte disiplene var sene til å fatte det de hadde sett, for på tross av alt det Jesus hadde sagt om det som ventet ham, spurte de hverandre hva det ville si å oppstå fra de døde. Men de bad ikke Jesus om noen forklaring. Det han hadde sagt om fremtiden, hadde fylt dem med sorg, og de søkte ikke ytterligere opplysning om det de helst ville tro aldri skulle skje.SH 319.2

Da folket nede på sletten fikk øye på Jesus, løp de i møte med ham og hilste ham med ærbødighet og glede. Men med sitt skarpe blikk oppdaget han at de var i stor forlegenhet. Disiplene bar preg av at noe plaget dem. Det var nettopp skjedd noe som hadde skuffet og ydmyket dem.SH 319.3

Mens de ventet ved foten av fjellet, hadde en far kommet med sønnen sin til dem for at de skulle befri ham for en ånd som plaget ham og gjorde ham stum. Da Jesus sendte de tolv ut for å forkynne i Galilea, gav han dem myndighet til å drive ut urene ånder. Da de drog ut, sterke i troen, hadde de onde ånder adlydt dem. I Kristi navn befalte de nå den onde ånden å forlate sitt offer, men ånden bare hånte dem ved å vise sin makt på ny. Disiplene var ute av stand til å forklare sitt nederlag, og de følte at de brakte skam både over seg selv og sin Herre.SH 321.1

I mengden var det skriftlærde som utnyttet denne anledningen til å ydmyke dem. De trengte seg sammen omkring disiplene og overdynget dem med spørsmål for å påvise at både de og deres mester var bedragere. Triumferende hevdet rabbinerne at her var det en ond ånd som hverken disiplene eller Jesus selv kunne overvinne. De som stod omkring, syntes å gjøre felles sak med de skriftlærde, og en stemning av forakt og hån gjennomtrengte folkemengden.SH 321.2