Sammen for siste gang

Mens de var samlet rundt bordet, sa han med sorgfull stemme: “Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike.” Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: “Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.”SH 487.4

Kristus visste at tiden var kommet da han skulle forlate verden og gå til sin Far. Likesom han hadde elsket sine egne som var i verden, elsket han dem inntil enden. Han var nå i korsets skygge, og smerten pinte ham. Han visste at alle ville forlate ham i den stund da han ble forrådt, og at han ville dø på den mest ydmykende måte som forbrytere kunne bli utsatt for. Han kjente til utakknemligheten og grusomheten hos dem han var kommet for å frelse. Han visste hvor stort det offer var som han måtte gi, og at det for mange ville være forgjeves.SH 488.1

Når han nå visste om alt det han gikk i møte, ville det være naturlig om han var blitt overveldet av tanken på sin egen ydmykelse og lidelse. Men han så på de tolv som hadde vært med ham, som sine egne, disse som ville bli etterlatt for å kjempe i verden etter at hans skam, sorg og smerte var over. Hans tanker om hva han selv måtte lide var alltid knyttet til disiplene. Han tenkte ikke på seg selv. Hans omsorg for dem var det som først og fremst opptok ham.SH 488.2

Denne siste kvelden sammen med disiplene hadde Jesus mye å si til dem. Hvis de hadde vært forberedt på å ta imot det han lengtet etter å si dem, ville de blitt spart for den hjerteknusende sjelekval, for skuffelse og vantro. Men Jesus så at de ikke kunne tåle det han hadde å si. Når han så inn i ansiktene deres, døde advarselens og trøstens ord på leppene hans. Det var helt stille en stund. Det var som om Jesus ventet på noe. Disiplene var ille til mote. Det var som om den medfølelse og ømhet som Kristi smerte hadde fremkalt, var i ferd med å forsvinne. Hans sorgfulle ord om hans egen lidelse hadde gjort lite inntrykk. De blikk de sendte hverandre, fortalte om misunnelse og strid.SH 488.3