Til felts mot ubibelske tradisjoner

Jesus forsøkte ikke å forsvare seg selv eller disiplene. Han kom ikke med noen hentydning til anklagene mot ham. I stedet påviste han hvilken åndsmakt som drev dem som så ivrig forfektet menneskelige ordninger. Han gav dem et eksempel på hva de stadig gjorde, og hva de hadde gjort like før de oppsøkte ham. “Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. For Moses sa: Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø. Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban - det betyr en gave til templet - da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor.”SH 295.3

De satte til side det femte bud som om det ikke hadde noen betydning. Men de var svært nøye når det gjaldt å etterkomme de gamles vedtekter. De lærte folket at å gi det de eide til templet, var en mer hellig plikt enn å sørge for sine foreldre, og at det var helligbrøde å gi far eller mor noe som helst av det som på den måten var blitt helliget, om nøden var aldri så stor. En sønn som ikke hadde noen plikttroskap overfor foreldrene, kunne bare uttale ordet “korban” over sin eiendom og på den måten hellige den til Gud. Deretter kunne han disponere den til eget bruk så lenge han levde. Men etter hans død skulle den tilfalle tempeltjenesten. På den måten stod det ham fritt, både mens han levde og etter sin død, å vanære og svikte sine foreldre under påskudd av hengivenhet overfor Gud.SH 295.4

Hverken i ord eller handling slo Jesus av på menneskers plikt til å gi Gud gaver og offer. Det var Kristus som hadde gitt alle instruksene i loven om tiende og offergaver. Da han var på jorden, roste han den fattige enken som la alt hun eide i tempelkisten. Men prestenes og rabbinernes tilsynelatende nidkjærhet for Gud var bare et påskudd for å dekke overSH 295.5

deres trang til selvopphøyelse. Folket ble bedradd. De strevde med tunge byrder som Gud ikke hadde lagt på dem. Selv Jesu disipler var ikke helt fri for det åk som var blitt lagt på dem ved nedarvet fordom og rabbinernes autoritet. Ved å avsløre rabbinernes virkelige sinnelag prøvde Jesus nå å frigjøre alle som virkelig ønsket å tjene Gud, fra trelldommen under tradisjonene.SH 296.1

“Dere hyklere!” sa han til de listige spionene. “Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.” Kristi ord var en anklage mot hele det fariseiske system. Han erklærte at når rabbinerne satte sine krav over de guddommelige forskrifter, stilte de seg selv over Gud.SH 296.2

Utsendingene fra Jerusalem ble rasende. De kunne ikke beskylde Kristus for å overtre loven som ble gitt på Sinai, for han forsvarte den mot deres vedtekter. De store bud i loven som han fremholdt, var en slående kontrast til de betydningsløse regler som menneskene hadde funnet på.SH 296.3

Jesus forklarte for folkemengden, og senere mer inngående for disiplene, at urenheten ikke kommer utefra, men innefra. Renhet og urenhet er noe som har med sinnet å gjøre. Det som gjør et menneske urent, er den onde handling, det onde ord, den onde tanke - overtredelse av Guds lov, ikke forsømmelse av ytre seremonier som mennesker har oppfunnet.SH 296.4

Disiplene la merke til hvor rasende spionene ble da deres falske lære ble avslørt. De så de sinte blikkene og hørte de halvt mumlende ordene som vitnet om utilfredshet og hevnlyst. Uten å tenke på hvor ofte Kristus hadde vist at han leste sinn og tanker som en åpen bok, fortalte de ham hvordan hans ord hadde virket. De håpet at han kanskje ville forsone seg med de rasende embetsmennene, og sa til ham: “Vet du at fariseerne ble forarget da de hørte dette?”SH 296.5

Jesus svarte: “Enhver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli revet opp med rot.” De skikker og vedtekter som rabbinerne verdsatte så høyt, var av denne verden. Hvor stor autoritet de enn hadde over folket, ville de ikke kunne bestå prøven innfor Gud. Ethvert menneskelig påfunn som er satt i stedet for Guds bud, vil vise seg verdiløst når “Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt”.2SH 296.6