Jesus går avsides for å be

Da Jesus var blitt alene, “gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be”. I timevis bad han inderlig til Gud. Han bad ikke for seg selv, men for menneskene. Han bad om kraft til å åpenbare sin guddommelige misjon for dem, så Satan ikke fikk forblinde dem og ødelegge deres dømmekraft. Han visste at hans tjeneste på jorden snart var slutt, og at få ville ta imot ham som sin frelser.SH 279.4

I sin sjelenød og kamp bad han for disiplene. De ville bli hardt prøvet. De forhåpninger de så lenge hadde næret, grunnet seg på et populært bedrag og ville på en ytterst smertefull og ydmykende måte bringe dem skuffelse. I stedet for å se ham opphøyet på Davids trone skulle de bli vitne til hans korsfestelse. Dette skulle bli hans virkelige kroning. Men de fattet ikke dette, og derfor ville de møte harde fristelser som de ville ha vanskelig for å oppfatte som fristelser. Uten at Den Hellige Ånd opplyste sinnet og utvidet fatteevnen, ville deres tro svikte. Det smertet Jesus at disiplenes forestillinger om hans rike i så stor grad var begrenset til verdslig storhet og ære. Hans byrde for dem hvilte tungt på ham. Derfor var det med tårer og i bitter angst han bad sine inntrengende bønner.SH 280.1