Avskyelig kremmervirksomhet

Hver jøde var forpliktet til å betale en halv sekel årlig som “løsepenger for deres liv”.1 De pengene som kom inn på denne måten, ble brukt til underhold av templet. I tillegg til dette kom det inn store summer i form av frivillige gaver som ble lagt i templets skattkammer. Det ble også krevd at all, fremmed valuta skulle veksles om til en mynt som ble kalt tempel-sekel, og som skulle brukes til tjenesten i helligdommen. Pengevekslingen gav anledning til bedrageri og utpressing. Den hadde utviklet seg til en skammelig trafikk som var en inntektskilde for prestene.SH 106.1

Kjøpmennene forlangte overpris for offerdyrene de solgte. Fortjenesten delte de med prestene og rådsherrene som beriket seg selv på folkets bekostning. De som kom til templet, var blitt opplært til å tro at hvis de ikke brakte noe offer, ville ikke Guds velsignelse hvile over deres barn og deres jord. Derfor kunne de forlange en høy pris for dyrene. Når folk hadde reist så langt, ville de ikke dra hjem igjen uten å ha utført den offerhandling de var kommet for å foreta.SH 106.2

Et stort antall dyr ble ofret i påsketiden, og salgsvirksomheten på tempelområdet var stor. Forvirringen som var en følge av dette, minnet mer om et støyende kvegmarked enn om Guds hellige tempel. Lyden av høyrøstet pruting, av storfe som rautet, sauer som brekte og duer som kurret, blandet seg med pengerasling og hissig krangel. Forvirringen var så stor at den forstyrret dem som kom for å tilbe, og ordene som var henvendt til Den Høyeste, druknet i larmen som trengte inn i templet.SH 106.3

Jødene var overordentlig stolte av sin fromhet. De frydet seg over templet, og de betraktet enhver mishagsytring som gudsbespottelse. De var svært strenge når det gjaldt å utføre de seremonier som hadde tilknytning til templet, men pengekjærhet hadde fått overhånd over deres skrupler. De var neppe klar over hvor langt de var kommet bort fra den opprinnelige hensikt med den tjenesten som Gud selv hadde innstiftet.SH 106.4

Da Herren steg ned på Sinai-fjellet, ble stedet helliget ved hans nærvær. Moses fikk pålegg om å avmerke en grense rundt fjellet og hellige det. Slik lød Herrens advarende ord: “Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet. Ingen hånd må røre ved ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det miste livet.”2 Slik ble de undervist om at hvor som helst Gud åpenbarer seg, er stedet hellig. Området omkring templet skulle ha vært betraktet som hellig, men i kampen for vinning ble alt dette oversett.SH 106.5

Prestene og rådsherrene var kalt til å være Guds representanter for folket. De burde ha rettet på misbruket av templets forgård og gitt folk et eksempel på rettskaffenhet og medfølelse. I stedet for å tenke på sin egen fordel, skulle de tatt hensyn til tilbedernes situasjon og behov, og vært parat til å hjelpe dem som ikke var i stand til å skaffe de offerdyr som krevdes. Men det gjorde de ikke. Gjerrighet hadde forherdet dem.SH 106.6

Til denne høytiden kom det også mennesker som hadde det vondt, som led savn og nød. Det var blinde, halte og døve. Noen ble fraktet på bårer. Det kom mange som var for fattige til å kjøpe selv det ringeste offer for Herren. De var for fattige til endog å kjøpe den maten de trengte for å stille sin egen sult. Disse menneskene følte seg svært ulykkelige over prestenes uttalelser. Prestene roste seg av sin fromhet. De gav seg ut for å være folkets beskyttere, men de var blottet for sympati og medfølelse. De fattige, de syke og de døende tryglet forgjeves om litt velvilje, men det vakte ingen medynk hos prestene.SH 106.7

Da Jesus kom inn i templet, oppfattet han hele situasjonen. Han så den uærlige handel. Han så nøden hos de fattige som mente at uten blodsutgytelse var det ingen forlatelse for deres synder. Han så at den ytre tempelforgård var blitt forvandlet til et vanhellig sted. Det hellige området var blitt til en eneste stor markedsplass.SH 107.1