“Hun gjorde det hun kunne”

Maria hørte disse kritiske bemerkninger. Hjertet skalv i henne. Hun var redd for at søsteren ville klandre henne for ødselhet. Kanskje også Mesteren ville synes hun hadde vært ubetenksom! Hun var nettopp i ferd med å liste seg bort uten å si et ord til unnskyldning, da hun hørte at Jesus sa: “La henne være! Hvorfor plager dere henne?” Han så at hun var forlegen og ulykkelig, og han visste at i denne tjenerhandling hadde hun vist sin takknemlighet for at hennes synder var tilgitt, og det han sa, gjorde henne godt. Han hevet stemmen så den overdøvet mumlingen fra kritikerne, og sa: “Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil; men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden.” på Marias hengivenhet. En hviskende mumling spredte seg rundt bordet: “Hva skal denne sløsingen være godt for?” sa de. “Salven kunne jo vært solgt for mange penger til hjelp for de fattige.”SH 420.1

Denne velluktende gaven som Maria hadde tenkt å salve Jesu døde legeme med, øste hun ut over ham mens han enda var i live. Ved gravferden kunne duften bare ha fylt gravhulen. Nå gledet den ham med sin forsikring om hennes troskap og kjærlighet. Josef fra Arimatea og Nikodemus tilbød ikke sin kjærlighetsgave mens Jesus var i live. Sorgfulle kom de med kostbare oljer til hans døde legeme. Og kvinnene som hadde med seg salve til graven, oppdaget at deres ærend var forgjeves, for han var oppstått. Men Maria, som øste sin kjærlighet ut over Jesus mens han var klar over hennes hengivenhet, salvet ham til hans gravferd. Da han var omgitt av mørke under sin store prøve, hadde han med seg minnet om denne handling, et pant på den kjærlighet som hans gjenløste vil vise ham i all evighet.SH 420.2

Mange bringer kostbare gaver til de døde. Når de står ved det døde legemet, er det lett å si mange kjærlige ord. Ømhet, påskjønnelse og hengivenhet blir ødslet på en som hverken ser eller hører. Hvis alle disse ordene var blitt uttalt mens den som var trett og nedtrykt, virkelig trengte dem, mens øret kunne høre og hjertet kunne føle, ville deres vellukt ha vært til stor gagn og glede.SH 420.3