Mot til å tåle

Når Guds Ånd opplyser hans tjeneres sinn, vil sannheten bli fremholdt i hans kraft. De som forkaster den, vil stå frem for å anklage og undertrykke Kristi etterfølgere. Men under tap og lidelser, endog i dødsfare, vil de åpenbare den samme saktmodighet som deres guddommelige eksempel viste. På den måten vil motsetningen komme til syne mellom Satans redskaper og Kristi representanter. Kristus vil bli opphøyet for lederne og for folket.SH 263.4

Disiplene ble ikke utstyrt med martyrenes tapperhet og sjelsstyrke før det var behov for slike egenskaper, men da ble Jesu løfte oppfylt. Da Peter og Johannes vitnet for Det høye råd, undret rådsmedlemmene seg over å se den frimodighet Peter og Johannes viste. “De visste også at de hadde vært sammen med Jesus.” Om Stefanus er det skrevet: “Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.” “De kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som hans ord var båret av.”4SH 263.5

Når Paulus skriver om sitt eget forhør for keiserens domstol, sier han: “Første gang jeg forsvarte min sak i retten, var det ingen som stod fram og hjalp meg. De forlot meg alle sammen .... Men Herren stod hos meg og gjorde meg sterk, for at jeg skulle fullføre forkynnelsen av budskapet, så alle folkeslag kunne få høre det. Og jeg ble reddet ut av løvens gap.”5SH 264.1

Kristi tjenere skulle ikke forberede noen bestemt tale som de skulle gjøre bruk av når de ble ført for domstolen. Deres forberedelse skulle foregå dag for dag ved at de omhyggelig tok vare på de dyrebare sannheter i Guds ord og styrket sin tro gjennom bønn. Når de så ble stilt frem for å forhøres, ville Den Hellige And minne dem om de ting de behøvde.SH 264.2

For å få den nødvendige kraft og dyktighet måtte de hver dag streve alvorlig etter å kjenne Gud og den han har utsendt, Jesus Kristus. Den kunnskap de hadde tilegnet seg ved å granske Guds ord flittig, ville bli kalt frem i erindringen i rette øyeblikk. Men hvis noen hadde forsømt å gjøre seg kjent med Kristi ord, hvis de aldri hadde erfart kraften av hans nåde under prøvelser, kunne de ikke vente at Den Hellige Ånd skulle minne dem om hans ord. De måtte daglig tjene Gud med udelt hengivenhet, og så sette sin lit til ham.SH 264.3

Fiendskapet mot evangeliet ville bli så bittert at man ikke ville ta hensyn til selv de ømmeste jordiske bånd. Kristi disipler ville bli forrådt av sine egne familiemedlemmer, og mange ville måtte bøte med livet. “Dere skal hates av alle for mitt navns skyld,” sa Jesus. “Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.” Samtidig påla han dem ikke å utsette seg for unødig forfølgelse. Selv forlot han ofte et virkefelt og tok fatt et annet sted for å unngå dem som stod ham etter livet. Da han ble forkastet i Nasaret, og hans egne bysbarn prøvde å drepe ham, drog han til Kapernaum. Folket der “var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet”.6 Disiplene skulle derfor ikke miste motet på grunn av forfølgelse, men dra til steder der de fortsatt kunne arbeide for å frelse mennesker.SH 264.4