Ulike i sinn og natur

Jesus hadde kalt disiplene for å kunne sende dem ut som sine vitner. De skulle fortelle verden hva de hadde sett og hørt av ham. Deres gjerning var den viktigste som mennesker noen gang var blitt kalt til. Bare Kristi gjerning var større enn deres. De skulle være Guds medarbeidere til frelse for verden. Likesom de tolv patriarkene i Det gamle testamente stod som representanter for Israel, skulle de tolv apostlene stå som representanter for den evangeliske menighet.SH 212.3

Jesus kjente karakteren hos dem han hadde utvalgt. Alle deres svakheter og villfarelser var åpenbare for ham. Han kjente til de farer de skulle møte, og det ansvaret de skulle bære, og hans hjerte brant for dem. Alene på en åsrygg i nærheten av Gennesaretsjøen var han hele natten i bønn for dem, mens de sov ved foten av fjellet. Ved daggry kalte han dem til seg, for han hadde noe viktig å fortelle dem.SH 212.4

Disse disiplene hadde en tid vært sammen med Jesus i aktiv virksomhet. Johannes og Jakob, Andreas og Peter sammen med Filip, Natanael og Matteus var nærmere knyttet til ham enn de andre, og var også vitne til flere av hans mirakler. Peter, Jakob og Johannes stod ham aller nærmest. De var nesten alltid sammen med ham og var vitne til hans undergjerninger og hørte hans forkynnelse. Johannes trengte seg enda nærmere inn til Jesus i et så fortrolig forhold at han fremheves som den disippelen Jesus elsket. Han elsket dem alle, men Johannes hadde det mest mottagelige sinn. Han var yngre enn de andre, og med barnlig tillit åpnet han sitt hjerte for Jesus. På den måten fikk Jesus en spesiell godhet for Johannes, og gjennom ham ble hans dypeste åndelige undervisning gitt til hans folk.SH 212.5

Filip står nevnt som den fremste i en av disippelgruppene. Han var den første disippel som Jesus gav den tydelige befalingen: “Følg meg!” Filip var fra Betsaida, Andreas' og Peters by. Han hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse om Jesus som Guds lam. Filip var en oppriktig sannhetssøker, men han var treg når det gjaldt å tro. Selv om han hadde sluttet seg til Jesus, viser måten han omtalte ham på overfor Natanael, at han ikke var helt overbevist om Jesu guddommelighet. Selv om røsten fra himmelen hadde erklært at han var Guds Sønn, betraktet Filip ham bare som “Jesus fra Nasaret, Josefs sønn”.2SH 213.1

Også da de fem tusen ble mettet, kom Filips mangel på tro til syne. Det var for å prøve ham at Jesus spurte: “Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?” Filips svar grenset til vantro. Han sa: “Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.”3 Jesus ble lei seg. Til tross for at Filip hadde sett hans gjerninger og merket hans kraft, hadde han ikke tro.SH 213.2

Den gangen da grekerne spurte Filip ut om Jesus, benyttet han ikke anledningen til å føre dem til ham, men gikk og fortalte det til Andreas. Og i de siste timene før korsfestelsen var Filips ord egnet til å svekke troen. Da Tomas sa til Jesus: “Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?” svarte Jesus: “Jeg er veien, sannheten og livet. ... Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far.” Fra Filip kom denne vantroens ytring: “Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.”4 Så treg og så svak i troen var denne disippelen som i tre år hadde vært sammen med Jesus.SH 213.3

Natanaels barnlige tillit var en gledelig motsetning til Filips vantro. Han var preget av dypt alvor, og hans tro holdt fast på de usynlige verdier. Likevel var Filip en disippel i Kristi skole, og den guddommelige læreren bar tålmodig over med hans vantro og treghet. Da Den Hellige Ånd ble utgytt over disiplene, ble Filip en lærer etter Guds sinn. Han visste hva han snakket om, og han underviste med en forvissning som overbeviste tilhørerne.SH 213.4