“Frykt ikke, bare tro!”

Jesus drog straks med hjem til synagogeforstanderen. Selv om disiplene hadde sett mange av Jesu barmhjertighetshandlinger, ble de forbauset over hvor villig han etterkom den stolte rabbinerens bønn. Likevel gikk de med Jesus, og folkeskaren fulgte etter, ivrig og forventningsfull.SH 254.3

Synagogeforstanderens hus lå ikke langt borte. Men det var ikke lett å komme frem for Jesus og dem som var med ham, for mengden trengte inn på ham fra alle sider. Forsinkelsen gjorde den engstelige faren utålmodig. Men Jesus, som syntes synd på de mange menneskene, stanset nå og da for å gi lindring til en eller annen som led, eller for å trøste noen som var nedtrykte og urolige.SH 254.4

Mens de enda var underveis, trengte en utsending seg frem gjennom mengden med beskjed til Jairus om at datteren var død, og at det var nytteløst å besvære Mesteren ytterligere. Jesus oppfanget det som ble sagt, og han sa: “Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.”SH 254.5

Jairus trengte seg nærmere Jesus, og sammen skyndte de seg videre. De som var leid til å sørge og spille på fløyte, hadde alt innfunnet seg, og de fylte luften med støy. Larmen skurret i ørene, og Jesus ble rystet i sin ånd. Han forsøkte å få dem til å være stille, og sa: “Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover.” Påstanden fra denne fremmede mannen gjorde at de ble harme. De hadde sett barnet i dødens favntak, og de lo ham ut. Jesus forlangte at alle skulle forlate huset. Så tok han med seg pikens far og mor og Peter, Jakob og Johannes, og sammen gikk de inn i soverommet hvor den døde piken lå.SH 255.1

Jesus gikk bort til sengen, og mens han tok hånden hennes i sin, uttalte han med mild stemme og slik som de pleide snakke der i hjemmet: “Talita kumi!” Det betyr: “Pike, jeg sier deg: Stå opp!”SH 255.2

Øyeblikkelig gikk det en skjelving gjennom den bevisstløse kroppen. Livets pulsslag slo igjen, og leppene åpnet seg med et smil. øynene ble åpnet vidt opp likesom etter en søvn, og piken stirret med undring på dem som stod ved siden av henne. Hun reiste seg opp, og foreldrene tok henne i armene sine og gråt av glede.SH 255.3